Foreldene har full avtalefrihet når det gjelder barnets bostedsordning og en eventuell samværsavtale. Det viktigste er at ordningen har barnets interesser og behov som hovedfokus.

Et samlivsbrudd kan være opprivende for alle parter. For barna innebærer det ofte en stor omveltning av de daglige rutinene, og det kan oppleves skremmende å bryte med det vante sikkerhetsnettet som består av to foreldre og et fast hjem.

Ved et samlivsbrudd er det flere forhold som foreldrene må bli enige om. Det må blant annet avklares hvem som skal ha foreldreansvar og fast bosted for barnet. Det vil i tillegg være aktuelt å avklare samværsomfanget for samværsforelderen. Selv om konfliktnivået som regel er høyt i forbindelse med et samlivsbrudd, er det av hensyn til barnet viktig at foreldrene forsøker å bli enige om dette tidligst mulig.

Foreldrene har full avtalefrihet når det gjelder barnets bostedsordning og en eventuell samværsavtale. Det viktigste er at ordningen har barnets interesser og behov som hovedfokus. Noen av foreldrene klarer å bli enige på egen hånd eller ved hjelp av familievernkontoret. Andre trenger hjelp fra rettsapparatet. 

Dersom saken bringes inn for retten, er det en rekke momenter som vektlegges i vurderingen av hvilken ordning som vil være til det beste for barnet. I denne artikkelen vil jeg belyse hovedbestemmelsen i barneloven og trekke inn hensynet til barnets beste i de ulike løsningene som loven legger opp til.

I barneloven § 48 fremgår det at «avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet».

Barnets beste

Uavhengig av om det er domstolen eller foreldrene selv som treffer avgjørelsen om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, vil det styrende prinsippet for vurderingen være hvilken ordning som vil være den beste for barnet. Dette beror på en konkret vurdering av barnets interesser og behov, både nå og i tiden fremover, og vil i stor grad styres av barnets bakgrunn og forutsetninger.

Prinsippet er nedfelt i barneloven § 48 hvor det fremgår at «avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Poenget med lovfestingen i § 48 var å løfte frem prinsippet som en overordnet norm i alle avgjørelser som gjelder barnets personlige forhold. Bestemmelsen løfter i tillegg frem barnet som et selvstendig individ i saker i stedet for en tvistegjenstand som kommer i skyggen av foreldrenes konflikt. 

Selv om barnet beste utgjør hovedkriteriet, skal det også ses hen til andre hensyn, slik ordlyden i «først og fremst» viser: Barnets tilknytning til hver forelder, hvilke omsorgsrammer hver av dem kan tilby barnet, og foreldrenes personlige egenskaper og evne til å møte barnet emosjonelt er noen eksempler. 

Et annet helt sentralt moment er barnets eget ønske. Barnets medbestemmelsesrett er nedfelt i barneloven § 31 hvor det fremgår at «etter hvert som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreie seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er».

Barnets rett til å bli hørt ble vesentlig utvidet i 2003 da aldersgrensen i bestemmelsens annet ledd ble senket fra å være 12 år til 7 år. I hvor stor grad barnets mening skal vektlegges, avhenger imidlertid av hva avgjørelsen gjelder, og barnets konkrete alder og modenhet.

Medbestemmelsesretten i § 31 gjelder kun personlige forhold og forutsetter at barnet får passende informasjon for å kunne danne seg et synspunkt på saken. Jo eldre barnet er; jo viktigere blir det å diskutere de ulike utfallene med barnet. dersom barnet er modent og gir uttrykk for veloverveide tanker og forstår konsekvensen og rekkevidden av sine valg, er det viktig at foreldrene respekterer dette og tar hensyn til det i prosessen. I økonomiske forhold er barnets medbestemmelsesrett inntatt i vergemålsloven § 40 første ledd som har en 14-års grense.

Den nærmere vurderingen av hva som vil være til barnets beste, avhenger av hvilken avgjørelse som skal tas. Vurderingstemaene er forskjellige enten det gjelder foreldreansvar, fast bosted eller samvær. 

Foreldreansvar

Etter et samlivsbrudd må foreldrene bli enige om hvem som skal ha foreldreansvaret. Barneloven inneholder ingen konkret definisjon av begrepet foreldreansvar, men lovens § 30 angir hovedinnholdet i samværet. Etter bestemmelsens første ledd har barnet «krav på omsut om omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Det har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 og 33 set.»

Ansvaret inneholder to hovedmomenter – omsorgsplikten og bestemmelsesretten.

I omsorgsbegrepet ligger barnets rett til å oppleve kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, stell og pleie, tilsyn, mulighet for lek og muligheten for samvær med andre (jf. Kjønstad 1981 s. 8). Det inneholder i tillegg en plikt for foreldrene til å oppdra og forsørge barnet. Omsorgen må tilpasses det enkelte barn og utøves fra barnets konkrete behov. 

Det andre hovedmomentet handler om foreldrenes rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. De kan ta større avgjørelser om blant annet skolevalg, nødvendig helsehjelp, innmelding i trossamfunn og flytting utenlands.

Første ledd inneholder i tillegg en presisering av at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og understreker dermed prinsipperklæringen i § 48. Det er viktig at foreldrene har barnets behov i fokus, og ikke lar seg påvirke av ytre faktorer elle egne behov.

Foreldre står fritt til å avtale at de skal ha felles foreldreansvar. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar skal avgjørelsene tas sammen. En slik avtale må imidlertid være skriftlig, signert av begge parter og sendt til folkeregisteret for å være gyldig.

Hvem som i utgangspunktet har foreldreansvaret avhenger imidlertid av når barnet ble født. Barneloven ble endret med virkning fra 01. januar 2020, hvor lovens § 35 nå legger til grunn at alle barn som blir født etter denne datoen i utgangspunktet får foreldre med felles foreldreansvar uavhengig av om de har gifte eller samboende foreldre. Også barn av foreldre som ikke bor sammen får foreldre med felles foreldreansvar. Årsaken til dette er at felles foreldreansvar anses for å være til det beste for barnet.

Dersom en part ønsker å ha foreldreansvaret alene må vedkommende ha gode grunner for at retten skal fradømme den andre forelderen foreldreansvaret. Vedkommende må vise til konkrete situasjoner som viser at felles foreldreansvar ikke er til barnets beste.

Enkelte ganger kan det imidlertid være hensiktsmessig og av betydning for barnet at kun den ene forelderen har foreldreansvaret. Dette kan være aktuelt hvor konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at det er vanskelig for dem å samarbeide om viktige beslutninger rundt barnet, eller at den ene parten har gjort seg utilgjengelig eller aktivt motarbeider den andre. Slike situasjoner kan være til skade for barnet og kan blant annet hindre barnet i å motta nødvendig helsehjelp eller å få utstedt pass og bankkort.

Fast bosted

Fast bosted er et juridisk begrep som avgjør hvilke avgjørelser foreldrene kan ta på vegne av barnet. Begrepet definerer på ingen måte tiden som hver av dem har med barnet, men gir dem muligheten til å bestemme hvilken barnehage barnet skal gi i, større avgjørelser om dagliglivet og flytting innenlands. 

Det blir stadig vanligere med delt bosted, men det forutsetter et godt foreldresamarbeid med lavt konfliktnivå og en god dialog mellom partene.

Fast bosted er regulert i barneloven § 36 som legger til grunn at foreldrene kan avtale om barnet skal bo fast hos begge eller en av dem. Det blir stadig vanligere med delt bosted , men det forutsetter et godt foreldresamarbeid med lavt konfliktnivå og en god dialog mellom partene.

Dersom foreldrene er uenig kan partene bringe saken inn for retten som avgjør hvor barnet skal bo fast. Hovedregelen er at retten treffer en avgjørelse om at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene.

En lovendring av 9. april 2010 nr. 13 åpnet imidlertid muligheten for at retten ved unntakstilfeller kan treffe en avgjørelse om at barnet skal ha delt bosted. Tilføyelsen er ment som en snever unntaksregel og retten må være overbevist om at en slik ordning er til det beste for barnet. I sin avgjørelse vil retten vurdere hvorvidt begge foreldrene er like gode omsorgspersoner, om barnet er like knyttet til begge foreldrene og om barnet får muligheten til å opprettholde sine venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem. Dersom retten er i tvil, vil de ikke idømme delt bosted.

Dersom det ikke er aktuelt med delt bosted, må retten fatte en avgjørelse om hvem barnet skal bo fast med. Det avgjørende vi være hvilken bostedsløsning som vil innebære størst mulig grad av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet for barnet. Domstolen vurderer foreldrenes omsorgsevner i form av å kunne utvise empati og forståelse for barnets situasjon og behov, deres evne til å stimulere barnet, sette grenser og innrette sitt eget liv etter barnets behov.

De yngste barna er ofte mest knyttet til den forelderen som har utøvd størsteparten av omsorgsarbeidet. Historisk sett har dette ofte vært mor, hvilket en ser spor av i eldre rettspraksis. Dette er kanskje også årsaken til at det i forarbeidene fra 2008 i utgangspunktet ikke ble ansett aktuelt å idømme delt bosted for de yngste barna.

I nyere tid deler imidlertid foreldrene i mye større grad på omsorgsarbeidet enn hva de gjorde før, og det er derfor vel så mange fedre som mødre som kan sies å ha utøvd det vesentlige av omsorgsarbeidet også for de helt yngste barna i dag.

De siste årene ser man at hensynet til best mulig foreldrekontakt og hensynet til barnets egen mening ilegges stadig større vekt. Det anses viktig for barnet å få muligheten til å bevare sin relasjon til begge foreldrene og øvrig familie på hver side. Dersom en forelder kan sikre denne muligheten i større grad enn den andre, kan dette være utslagsgivende og overveie andre tungtveiende hensyn.

Ofte er det også et ønske hos barnet å være tilnærmet like mye hos hver forelder. Hvor stor vekt barnets egen mening vektlegges avhenger imidlertid av alder og modenhet og hvorvidt det er uttrykk for et personvalg og ikke et stedsvalg Det er viktig at barnet ikke føler seg tvunget til å velge mellom mor og far og ikke er påvirket av en av foreldrene i sine utsagn.

Momentene som er nevnt til nå må imidlertid avveies mot farene ved et miljøskifte, hensyn til en eventuell søskenflokk, bomiljøet hos hver forelder og hvorvidt det er forhold hos mor eller far som kan utsette barnet for potensiell fare.

Det viktigste er å finne en bostedsløsning som fungerer for barnet og som representerer trygghet, stabilitet og forutsigbarhet.

Samvær

Den som ikke bor fast med barnet, har som regel samvær med mindre det foreligger forhold som tilsier at samvær ikke er til det beste for barnet.

Samværsretten blir regulert i kapittel 6. Barnet og den av forelderen som ikke bor fast med barnet har rett til samvær med hverandre, jf. bl. §§ 42 og 43. Foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt, og det påligger bostedsforelderen et særlig ansvar om å oppmuntre og motivere til samvær.

Hvorvidt det skal være samvær eller ikke, og eventuelt omfanget av samværet, avgjøres ut fra hva som vil være til det beste for barnet, jf. § 48. Det gjelder en formodning for at samvær med begge foreldre er det beste for barnet, og det skal ifølge rettspraksis tungtveiende grunner til for å nekte samvær. Det at forelderen er ukjent for barnet, eller at det er et sterkt motsetningsforhold mellom foreldrene, er ikke tilstrekkelig for å nekte samvær.

Retten kan imidlertid treffe en avgjørelse om at det ikke skal være samvær, jf. bl. § 43 første ledd siste punktum. Bestemmelsen presiserer viktigheten av bl. § 48 som i sitt andre ledd legger til grunn at barnet «ikke må bli usatt for vold eller på annen måte bi handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsatt for skade eller fare».

Bestemmelsene tar sikte på situasjoner hvor barnet har opplevd vold eller seksuelle overgrep, eller vært vitne til dette. Dersom barnet har tatt fysisk eller psykologisk skade av opplevelsen og ha utviklet angst og blitt redd for samværsforelderen, er ikke samvær forenelig med barnets beste. Vurderingen av hvorvidt det ikke skal være noen form for samvær, hverken støttet eller beskyttet, avhenger imidlertid blant annet av forelderens innstilling til situasjonen, graden av alvorlighet og forelderens erkjennelse av egen oppførsel.

Påstander om vold og overgrep er både noe som foreldrene og domstolen må ta alvorlig ettersom det kan få store konsekvenser for barnets videre liv. Det er viktig å bemerke at forarbeidene til barneloven (Prop. 85 L 2012-2013) presiserer at terskelen for samværsnekt skal senkes i slike tilfeller.

Oppsummert

Hva som anses for å være barnets beste når det gjelder de ulike avgjørelsene som treffes, forandrer seg som regel med tiden. En 7-åring har andre behov og interesser enn en 15-åring. Foreldrene kan av den grunn bli nødt til å justere på avtalen som er inngått, eller reise sak for domstolen for å inngå nytt rettsforlik eller få en ny dom.