Offentlig sektor kan velge om de utfører helse- og sosialtjenester selv, med egne ansatte i såkalt egenregi. Eller om de kjøper tjenesten i markedet, etter en offentlig anskaffelseskonkurranse. Dersom den offentlige etat ikke lenger vil drifte i egenregi, kan de konkurranseutsette driften i det private markedet.
Helse- og sosialtjenester kan for eksempel være drift av sykehjem, rusomsorg og barnevern. Man kan kjøpe fra private kommersielle eller private ideelle. En ideell organisasjon har typisk ikke avkastning til eiere som hovedformål. Men skal reinvestere overskuddet etter organisasjonens sosiale formål. På Vestlandet er typisk Stiftelsen Diakonova Haraldsplass, Kirkens Bymisjon, Ask bo- og omsorgssenter og Betanien slike ideelle, i tillegg til flere. Det er ikke nødvendig at organisasjonen også har en religiøs forankring.
Høyesterett har nylig behandlet en sak med spørsmål om en offentlig oppdragsgiver kan reservere kontrakter kun for ideelle organisasjoner. Regler om offentlige anskaffelser fikk en særnorsk regel om dette i 2020. Men det har vært rettslig usikkert om Stortinget hadde dekning i EØS-retten til et slikt brudd på likebehandlingskravet. Et slikt brudd følger nemlig ikke av innkjøpsdirektivene, men av praksis fra EU-domstolen. Der EU-domstolen peker på at statene må ha et vidt handlingsrom når det gjelder hvordan de ønsker å organisere velferdssystemet sitt, herunder å bestemme at kontrakter skal reserveres for ideelle aktører. Høyesterett har nylig fastslått at reservasjonsretten som Norge innførte var i henhold til EØS-retten.
Det er lite som tyder på at kontrakter med ideelle eller kommersielle avviker mye i pris eller kvalitet. Hva den enkelte oppdragsgiver velger er derfor hovedsakelig et politisk valg. For å ha størst mulig konkurranse er det nok innkjøpsfaglig mest hensiktsmessig å akseptere tilbud fra både ideelle og kommersielle aktører.