Når en ektefelle dør, oppstår det mange vanskelige spørsmål. I sorgen etter å ha mistet sin livsledsager, må lengstlevende også ta stilling til arveoppgjøret etter avdøde.

• Skal boet skiftes, eller kan jeg velge å sitte i uskifte?
• Kan jeg bli boende i felles bolig, eller må jeg selge?
• Blir jeg ansvarlig for avdødes gjeld?

Tradisjonelt har uskifte vært den mest vanlige skifteformen, men i våre dager er kjernefamilien blitt utvidet til både «mine, dine og våre barn». Dette gjør at uskifte ikke alltid lar seg gjennomføre.

Denne artikkelen tar for seg ulike typetilfeller, og noen tips til hvordan dere kan planlegges slik at lengstlevende blir sikret best mulig. En viktig faktor i denne sammenheng er å ha innsikt i hva som skjer om ingenting er gjort på forhånd.

Gift med felles barn

I ekteskap med bare felles barn, har lengstlevende rett til å overta boet uskiftet. Vanligvis er dette den beste løsningen, og noen planlegging er det normalt ikke behov for.

Uskifte innebærer at arveoppgjøret etter førstavdøde utsettes, og at arven ikke blir fordelt før lengstlevende dør. I stedet for å gjennomføre et skifteoppgjør straks, overtar lengstlevende avdødes formue og gjeld. Han eller hun vil kunne fortsette å bo i felles bolig og disponere over avdødes bankinnskudd og andre aktiva. I tillegg til midlene fra avdøde, vil alt gjenlevende eier og blir eier av i uskifteperioden, gå inn i uskifteboet. Når lengstlevende faller fra, vil barna arve både far og mor samtidig.

Lengstlevende disponerer boet «ganske» fritt. Det er begrensninger i retten til å gi gaver, men om en ser bort fra klart klanderverdige disposisjoner, kan boet forbrukes etter forgodtbefinnende. Gifter man seg på nytt, må det skiftes. Retten til skjevdeling er da bortfalt, men lengstlevende beholder retten til arv etter førstavdøde.

Gift uten barn

Barnløse står i en særegen posisjon. De er ikke bundet av reglene om pliktdelsarv, og har som utgangspunkt rett til å testamentere bort alle sine verdier.

For barnløse ektefeller er det vanlig å sikre lengstlevende ved gjensidig testament. Dette gjøres ved at ektefellene oppretter et testament hvor de testamenterer alt de eier til hverandre. Det betyr at lengstlevende arver førstavdøde fullt ut, og at lengstlevende kan disponere fritt over verdiene, også i eget testament.

Ønsker man å begrense lengstlevendes rett til å testamentere arven videre, kan ektefellene ta inn noen felles ønsker. Et typisk eksempel er at alt som er igjen til slutt, skal fordeles likt mellom de to ektefellenes slekter når lengstlevende dør.

Har ikke ektefellene opprettet testament, har lengstlevende likevel arverett etter loven. Ektefellen har rett til halvparten av arven etter avdøde, og uansett en minstearv på 6G. Etterlater ikke avdøde seg foreldre, søsken eller etterkommere av disse, så arver ektefellen alt.

Uten testament må lengstlevende velge uskifte eller skifte straks. Velges skifte, overtar lengstlevende sin halvpart av felleseiet med tillegg av halvparten av avdødes del, totalt 3/4 av midlene i boet. Skjevdeling og særeie kan påvirke lengstlevendes situasjon dramatisk ved både skifte og uskifte, og effekten av dette bør derfor vurderes.

Gift uten felles barn, men hvor en eller begge har særkullsbarn

Det er ikke uvanlig at voksne gifter seg på nytt, uten å få barn med sin nye ektefelle. Derimot har de ofte egne barn fra før (særkullsbarn).

Et skifteoppgjør hvor det er særkullsbarn, kan by på utfordringer. Særlig gjelder dette spørsmålet om lengstlevende skal tillates å overta boet uskiftet. Uskifte med særkullsbarn krever samtykke, men særkullsbarna er ikke alltid interessert i å gi sin aksept.

Manglende samtykke medfører at arven etter avdøde må gjøres opp straks. Det kalles sammensatt skifte. Først foretas et simulert skilsmisseoppgjør. Resultatet av oppgjøret avhenger av formuesordningen mellom ektefellene. Det avgjørende vil være om det er inngått ektepakt eller ikke, om skjevdeling kan kreves, eller om delingen skal skje etter hovedregelen med en halvpart på hver.

Når formuesfellesskapet er gjort opp, skal avdødes andel av fellesboet med tillegg av evt. særeie fordeles mellom arvingene. Både lengstlevende ektefelle og særkullsbarna tar arv etter avdøde.

Det er flere måter å sikre lengstlevende i en situasjon som beskrevet her. Det enkleste er å øke ektefellens arverett fra 1/4 til 1/3, ved testament. Alternativt kan særkullsbarnas pliktdelsarv reduseres til minstesummen på 15 G, og resten testamenteres til ektefellen.

En annen måte å sikre lengstlevende på, er å treffe bestemmelser i ektepakt. Felles bolig kan f.eks. overføres til den annen ektefelles særeie eller særeie kan oppheves ved den enes død. En annen mulighet er å bestemme at skjevdeling ikke skal foretas.

Ektepakten kan få konsekvenser om ektefellene går fra hverandre eller begivenhetene inntreffer i uventet rekkefølge, og det anbefales derfor at man søker advokatbistand i slike tilfelle.

Gift med felles barn og særkullsbarn

De ektefeller som har både felles barn og særkullsbarn, beholder retten til å sitte i uskifte overfor felles barn. Gir ikke særkullsbarna samtykke til uskifte, må det gjennomføres et sammensatt skifte, men hvor det kun er særkullsbarna som får oppgjør. Har avdøde 2 særkullsbarn og 1 felles barn med lengstlevende, vil det bare være særkullsbarna som får utbetalt arven straks. Det barnet som er felles, må vente med sitt arveoppgjør til også lengstlevende er død.

Har du spørsmål om arveplanlegging, og hvordan du og din ektefelle best kan sikre hverandre? Ta kontakt med en av våre erfarne advokater slik at vi sammen kan finne den løsningen som passer best til dine ønsker og behov.