Viktige avklaringer i Høyesterett om den nedre grensen for forbudet mot seksuell trakassering. 

I Høyesteretts avgjørelse 22. desember 2020 ble en kvinnelig industrimekaniker tilkjent erstatning etter at hun var utsatt for seksuell trakassering fra to av verkstedets kunder. 

Dommen gir viktige avklaringer når det gjelder den nedre grensen for hva  som utgjør seksuell trakassering.

I tillegg er dommen en viktig påminnelse om arbeidsgivers plikt til å arbeide aktivt for å forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen.

Avgjørelsen kan også få stor betydning for hvordan både domstolene og Diskrimineringsnemnda håndterer fremtidige saker om seksuell trakassering.  

Høyesteretts avgjørelse avklarer blant annet at:

• Ved gjentatte handlinger over tid må det foretas en samlet vurdering både med hensyn til om oppmerksomheten er seksuelt betont, og når det gjelder vurderingen av om den seksuelle oppmerksomheten er plagsom.
• Det stilles ikke høye krav til at den som opplever seksuell oppmerksomhet må anses for å ha gitt uttrykk for at adferden er uønsket.
• Hvis den som utsettes for seksuell oppmerksomhet, ikke gjør det klart at oppmerksomheten er uønsket, blir det avgjørende for om vilkåret er oppfylt om handlingene er av en slik karakter og alvorlighet at en alminnelig aktsom handlingsperson etter en samlet vurdering bør forstå at oppmerksomheten er uønsket.
• Terskelen for hva som utgjør seksuell trakassering skal vurderes etter en «kvinnenorm», slik at reglene skal kunne gi et effektivt vern.

Hele avgjørelsen kan du lese her.

Dette hadde skjedd

Den ene kunden hadde lagt hendene på nedre del av kvinnens rygg, under genseren, da hun satt på kne, foroverlent og utførte arbeid. Ved en annen anledning hadde kunden latt som om han ville ta kvinnen i skrittet. Kunden ble ikke dømt i lagmannsretten.

Den andre kunden hadde oppsøkt kvinnen gjentatte ganger, kilt henne i midjen mange ganger og ved en anledning klappet henne på baken utenpå buksen. Denne kunden ble dømt i lagmannsretten.

Uønsket og plagsom seksuelle oppmerksomhet

I likestillingsloven fra 2013 § 8 andre ledd, som var gjeldende rett på hendelsestidspunktet, var det nærmere angitt hva som menes med seksuell trakassering. Det må foreligge «seksuell oppmerksomhet», og denne må være «uønsket». Videre rammes ikke enhver uønsket seksuell oppmerksomhet. Atferden må være «plagsom» og dette vilkåret representerer den nedre grensen for hva som er å anse som seksuell trakassering. 

Bestemmelsen er i dag erstattet med likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd. Ordlyden er endret, men bestemmelsen innebærer i følge Høyesteret ikke innholdsmessige endringer av betydning.  Dommen er derfor av stor relevans for dagens rettstilstand.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom til at begge kundene hadde utsatt kvinnen for seksuell trakassering. Dette ble begrunnet med at kundenes atferd var seksuelt betont, uønsket og plagsom for kvinnen.

Hendelsen med kunden som tok kvinnen på nedre del av ryggen ble av Høyesterett i seg selv ikke vurdert som spesielt seksualisert, men den var likevel seksuelt betont. Nedre del av rygg  ble vurdert som en relativt intim del av kroppen, og kvinnen satt dessuten på kne og utførte arbeid, fremoverlent og kunne ikke avverge kundens fremstøt. Høyesterett tok ikke stilling til om handlingen isolert sett hadde vært tilstrekkelig til å utgjøre seksuell trakassering, men sett i sammenheng med hendelsen der kunden lot som om han skulle ta kvinnen i skrittet var den nedre terskelen for seksuell trakassering overskredet.

Høyesterett gir med sin vurdering  uttrykk for at flere hendelser samlet sett kan anses som seksuell trakassering, selv om hver enkelt hendelse isolert sett ikke er tilstrekkelig. Når det gjelder kunden som hadde oppsøkt kvinnen og kilt henne i midjen ved gjentatte anledninger og ved en anledning klapset henne på baken, ble handlingene samlet sett vurdert som seksuell oppmerksomhet.  Det var ikke bestridt at oppmerksomheten var uønsket og plagsom, og dette var derfor ikke til behandling i Høyesterett.

Høyesterett foretok altså en helhetlig vurdering av om hendelsene samlet sett måtte anses som seksuell trakassering. Hvorvidt hendelsene foregikk over tid, om de kunne sees i sammenheng, fornærmedes reaksjon og hvorvidt handlingspersonen burde ha forstått at handlingen var uønsket, var momenter av betydning. 

Dommens prinsipielle betydning

Høyesteretts metoo-dom har gitt viktige avklaringer med hensyn til hvilken uønsket seksuell oppmerksomhet som kan anses som «plagsom». Ved fysiske berøringer som er seksuelt betont og som gjentas, vil vilkårene lett kunne være oppfylt.

Dommen illustrerer videre at det ikke stilles store krav for å konstatere at oppmerksomheten er uønsket. Når det gjaldt hendelsen hvor kunden berørte kvinnen på nedre del av ryggen, var det tilstrekkelig at hun avsluttet en arbeidsoperasjon og forlot rommet.

Dommen er et signal til arbeidsgiver om å ha nulltoleranse for seksuell trakassering, gjennom å følge opp varsel, undersøke saken grundig og stanse den uønskede opptredenen.

 Arbeidsgivers ansvar

I lagmannsretten ble arbeidsgiver også dømt til å betale erstatning til kvinnen.   Kvinnen ble sykemeldt, og hadde gitt beskjed om at hun ikke ville komme tilbake på jobb uten at hun visste at de to kundene ikke oppholdt seg i verkstedet. Arbeidsgiver ble dømt til å betale erstatning på grunn av mangelfulle og lite hensiktsmessige tiltak for å trygge kvinnen på at hun ikke ville oppleve seksuell trakassering på jobb.  

Lagmannsretten la til grunn at arbeidsgiver ikke er objektivt ansvarlig for seksuell trakassering som skjer på arbeidsplassen.  Arbeidsgiver må kunne bebreides for at seksuell trakassering har funnet sted.  Arbeidsgiver hadde i den konkrete saken imidlertid opptrådt «klart klanderverdig» og uaktsomt ved å ikke overholde plikten til å forebygge og forhindre seksuell trakassering og sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for kvinnen.  Arbeidsgiver ble derfør dømt til å betale erstatning til kvinnen.

Arbeidsgiver anket ikke lagmannsrettens avgjørelse, som derfor ikke ble behandlet av Høyesterett.

Arbeidsgivere bør være bevisst den lovfestede aktivitetsplikten i likestilling- og diskrimineringsloven § 26

I plikten til å forebygge trakassering inngår preventive tiltak som f.eks. interne retningslinjer, varslingsrutiner og klargjøring av nulltoleranse, eventuelt konkrete tiltak som anses relevant eller nødvendig.

Hva som anses hensiktsmessig vil variere utfra type virksomhet og de konkrete omstendighetene, herunder størrelsen på arbeidsplassen og sammensetningen av arbeidsstyrken. 

Plikten til å forhindre seksuell trakassering vil omfatte å ta tak i aktuelle trakasserende forhold den ansvarlige får kjennskap til, utrede hva som har skjedd og komme til en løsning. Det er nok at den ansvarlige har forsøkt å hindre trakasseringen. Det er ikke krav om at trakasseringen faktisk er forhindret.

Arbeidsgiver har også en plikt etter likestilling- og diskrimineringsloven § 26 a og b  til å gi en årlig redegjørelse  for arbeidet som er gjort, samt å gi opplysninger på forespørsel om likestillingsarbeidet i virksomheten.