Innledning
Høyesterett avsa den 18. juni 2025 en kjennelse (HR-2025-01142-A) som avklarte hvordan sakskostnader beregnes i småkravssaker når flere parter står på samme side med samme krav. Avgjørelsen ble avsagt med dissens 3-2.
Saken gjaldt en eiendomstvist hvor 17 privatpersoner i Bergensområdet gikk til sak mot et eiendomsselskap, med krav om å være eiere av en veistrekning. Spørsmålet for Høyesterett var hvordan reglene om sakskostnader i småkravprosess skulle anvendes i saker med flere parter på samme side.
Stiegler Advokatfirma AS bistod de 17 privatpersonene i alle tre instanser.
Kort om saken og reglene om sakskostnader
I domstolene er det to ulike spor for behandling av sivile saker: allmennprosess og småkravsprosess. Småkravsprosess er den ordinære behandlingsmåten i saker der tvistesummen er under 250 000 kroner.
Ved avslutning av saker må dommeren ta stilling til spørsmålet om sakskostnader. Utgangspunktet i tvl. § 20-2 er at den som vinner saken skal få «full erstatning» for sine sakskostnader, men det er presisert i tvl. § 20-5 at full erstatning betyr dekning av rimelige og nødvendige kostnader.
I småkravssaker følger det også av tvisteloven § 10-5 at kostnader til juridisk bistand som hovedregel bare erstattes med inntil 20 prosent av «sakens tvistesum». Formålet med denne begrensningen er å sikre proporsjonalitet mellom sakskostnader og tvistens verdi.
I denne saken vurderte tingretten det slik at den økonomiske verdien av eiendommen (som også var tvistesummen) var 90 000 kroner. Rammen for sakskostnader var dermed på 18 000 kroner (20 % av tvistesummen). Den rettslige problemstillingen var om denne rammen på 18 000 kroner skulle gjelde for hele gruppen av 17 saksøkere samlet, eller for hver enkelt saksøker.
Saksøkerne krevde sakskostnader utmålt etter prinsippet om at hver av de 17 partene hadde et eget sakskostnadskrav mot eiendomsselskapet på inntil 18 000,- kroner. Saksøkerne vant frem i tingretten, og fikk utmålt en erstatning som i betydelig grad oversteg påstanden til eiendomsselskapet om at alle 17 måtte dele på «rammen» på 18 000,- kroner.
Lagmannsretten fastholdt tingrettens vurdering. Eiendomsselskapet anken da spørsmålet videre til Høyesterett. Problemstillingen ble der sett på som prinsipiell nok til at saken ble tatt til muntlig behandling med 5 dommere.
Høyesteretts vurdering
I Høyesterett delte dommerne seg 3-2 i vurderingen av saken. I denne artikkelen gjengis for enkelhets skyld bare hovedtrekkene i argumentasjonen til flertallet som vant frem.
Flertallet på tre dommere startet sin vurdering med å avklare at i saker hvor flere parter fremmer det samme kravet, må hver part anses å ha lik tiknytning til tvistesummen. For de 17 saksøkerne var dette tilfelle, siden kravet var at alle 17 var eiere i et realsameie. I tråd med vurderingen i lagmannsretten, måtte derfor «sakens tvistesum» være 90 000,- kroner for hver enkelt saksøker.
Flertallet gikk videre til å vurdere hvordan begrensningsregelen i § 10-5 skal tolkes i situasjoner hvor det er flere parter med samme krav på samme side. Konkret altså om saksøkerne måtte dele rammen for sakskostnader på 18 000,- kroner, eller om den rammen gjaldt for hver enkelt av de 17 partene.
Flertallet mente at ordlyden i tvl. § 10-5 ikke ga et klart svar på spørsmålet, og viste deretter til uttalelser fra Høyesteretts ankeutvalg (HR-2024-87-U) hvor det i en småkravssak med likhetstrekk ble uttalt at sakskostnader skal beregnes særskilt for hver part.
Flertallet påpekte også at en slik løsning er symmetrisk – dersom eiendomsselskapet hadde vunnet, kunne det krevd sakskostnader fra hver av de 17 motpartene.
Konklusjonen ble derfor at både tingrett og lagmannsrett hadde vurdert saken riktig ved å legge til grunn at sakskostnader skulle utmåles for hver enkelt part.
Avslutningsvis ble det også vist til at tvl. § 20-5 gjelder for småkravssaker. Dette betyr at det bare er rimelige og nødvendige sakskostnader som skal tilkjennes. Selv om den teoretiske maksimumsrammen i saken var 306 000 kroner (18 000 × 17), skal ikke retten tilkjenne mer enn det som faktisk er rimelig og nødvendig.
Selv om det er mange parter som står på samme side, er det ikke nødvendigvis slik at flere parter gir vesentlig høyere kostnader dersom arbeidet er relativt likt for samtlige. Det blir da opp til dommerens skjønn hva som er korrekt nivå. Uheldige utslag av at det er mange parter på en side, selv om tvistesummen er lav, vil derfor bli hensyntatt ved at utmålingen uansett blir begrenset til rimelige og nødvendige kostnader.
Stiegler Advokatfirma AS er av den oppfatning at kjennelsen fra Høyesterett gir en praktisk håndterbar og god løsning i tråd med argumentasjonen til de 17 saksøkerne for alle tre instanser. Spørsmålet om utmåling av sakskostnader i småkravssaker med flere parter på samme side nå kan anses avklart.
