Om samspillet mellom forsikringsrett, kontraktsrett og erstatningsrett
De fleste tenker på forsikring først når boligen er skadet. Men om skaden er dekket, er sjelden det eneste spørsmålet. Ofte handler det like mye om erstatningskrav mot entreprenøren, rådgiveren eller selgeren — ikke bare om hva forsikringsretten sier.
I praksis er normalt de færreste av disse skadesakene rene forsikringssaker. De største og mest kompliserte sakene oppstår typisk fordi flere aktører er involvert, og fordi flere regelverk kommer inn samtidig.
En og samme skade kan reise spørsmål etter forsikringsavtaleloven, bustadoppføringsloven, håndverkertjenesteloven og avhendingsloven. Hvilket regelsett som er relevant, avhenger av hvordan skaden har oppstått, hvem som har vært involvert, og hvilke avtaler som foreligger.
Mange boligeiere opplever derfor at saken er vanskelig å navigere. Forsikringsselskapet vurderer dekning etter sine vilkår. Entreprenøren vurderer sitt ansvar etter kontrakten. Boligeier kan få beskjed om at årsaken ligger i prosjekteringen, mens vurderingen til takstmannen peker i en annen retning.
Da er ikke det første spørsmålet nødvendigvis om hvem som «har rett». Det avgjørende er ofte å identifisere riktig ansvarsgrunnlag og å sikre tilstrekkelig dokumentasjon.
Et praktisk utgangspunkt er derfor å ikke låse saken til ett spor for tidlig. Allerede innledningsvis bør det vurderes om kravet kan eller bør rettes mot forsikringsselskap, entreprenør, håndverker, selger, rådgiver eller andre involverte aktører.
I noen tilfeller kan det også være aktuelt å vurdere direktekrav mot ansvarsforsikringen til en entreprenør, rådgiver, takstmann eller annen profesjonell aktør.
Flere aktører – flere mulige ansvarlige
En typisk bygningsskade kan involvere flere potensielt ansvarlige. Det kan gjelde entreprenør eller håndverker som har utført arbeid, prosjekterende eller rådgiver, tidligere eier ved kjøp av bolig dersom skaden skyldes skjulte feil, takstmann eller sakkyndig, og forsikringsselskapet.
Det er ikke uvanlig at disse peker på hverandre. Forsikringsselskapet påtar seg å dekke kun deler av skaden eller skal gjøre vesentlige aldersfradrag i oppgjøret og henviser gjerne til entreprenøren. Entreprenøren viser til prosjekteringen eller svarer ikke på henvendelser. Rådgiveren som har prosjektert kan peke på mangelfulle opplysninger fra deg som boligeier. For boligeieren kan dette gjøre det uklart hvem kravet faktisk bør rettes mot.
For boligeieren kan resultatet bli at saken stopper opp, samtidig som utbedringsbehovet er reelt og kostnadene betydelige.
I enkelte tilfeller kan det være relevant å vurdere erstatningskrav mot underliggende profesjonsaktører eller deres ansvarsforsikring, for eksempel der feil fra takstmann, rådgiver eller annen fagperson har hatt betydning for tapet.
Dokumentasjon er ofte det avgjørende
I slike saker er dokumentasjon helt sentralt. Det gjelder ikke bare overfor forsikringsselskapet, men også i vurderingen av ansvar etter entrepriserettslige regler og alminnelig erstatningsrett.
For å nå frem med et krav må man normalt kunne dokumentere hva som er skadeårsaken, hvordan skaden har utviklet seg, hva det vil koste å utbedre, når forholdet oppsto, og hvem som har hatt befatning med arbeidet.
Mangelfull dokumentasjon er en gjenganger i saker som ikke fører frem.
Det er derfor ofte avgjørende å sikre dokumentasjon, og det er ofte også nødvendig å innhente takstrapporter og tekniske vurderinger av skadeårsak og skadeomfang. Særlig i større saker vil en uavhengig sakkyndig vurdering tidlig i prosessen kunne ha stor betydning.
I tillegg er det nødvendig å gjennomgå kontrakter og arbeidsbeskrivelser, fremsette reklamasjoner og melde skader. Mange opplever også at det er vanskelig å håndtere parallelle løp med skademeldinger og kommunikasjon med alle de involverte aktørene. Dette gjelder særlig dersom det kan være aktuelt å rette krav direkte mot ansvarsforsikringen til en entreprenør, rådgiver eller annen profesjonell aktør. Rettspraksis viser at slike krav må håndteres selvstendig. Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig at profesjonsutøveren selv har meldt saken til sitt forsikringsselskap. Boligeier må fremsette et selvstendig krav.
Mange legger hovedvekten på forsikringsoppgjøret. I en del saker er det riktig. I andre saker er forsikringen bare ett av flere spor. Det kan samtidig foreligge krav mot entreprenør, håndverker, rådgiver, takstmann eller andre aktører som ikke blir forfulgt, fordi fokuset ensidig rettes mot egen bygningsforsikring. I noen tilfeller kan også ansvarsforsikringen til den profesjonelle aktøren være et mulig spor. Muligheten til å forfølge slike krav kan gå tapt, for eksempel på grunn av reklamasjons- eller foreldelsesfrister.
Det er heller ikke uvanlig at forsikringsselskapet først erkjenner dekning, men senere i løpet kommer tilbud om oppgjør som ikke dekker de faktiske utbedringskostnadene. Da oppstår spørsmålet om oppgjøret bygger på riktig forståelse av både skadeomfanget og forsikringsvilkårene.
I praksis må disse sporene ofte vurderes parallelt.
Samspillet mellom regelverkene
En og samme sak kan dermed måtte vurderes etter flere regelsett. Bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven regulerer forholdet til entreprenør og håndverker. Avhendingsloven kan gi grunnlag for krav mot selger. Forsikringsavtaleloven og forsikringsavtalen regulerer forholdet til forsikringsselskapet.
Hvilket krav som er mest nærliggende, vil bero på en konkret vurdering. Det er ikke gitt at det er forsikringskravet som bør stå i sentrum. Domstolene har i flere saker vurdert hvordan kontraktsrettslige krav, alminnelige erstatningsregler og forsikringsrettslige regler virker sammen. Særlig i saker om byggefeil, rådgiveransvar og takstmannsansvar har spørsmålet ofte vært om kravet kan rettes mot andre enn den opprinnelige avtaleparten.
I tillegg kan frister få stor betydning. Etter kontraktsrettslige regler må det ofte reklameres innen rimelig tid, og forsikringsavtalen kan stille egne krav til melding og dokumentasjon. Ved direktekrav mot en ansvarsforsikring må kravet normalt meldes og følges opp av den som vil gjøre kravet gjeldende. Venter man for lenge med å melde fra til riktig part, kan ellers berettigede krav gå tapt eller bli vanskeligere å forfølge.
Forsikringsvilkår og forbrukerperspektivet
Forsikringsavtaler er standardavtaler utarbeidet av profesjonelle aktører. Forbrukeren har i liten grad mulighet til å påvirke innholdet.
Det stilles derfor krav til at vilkårene er klare og forståelige. I praksis kan vilkårene være både omfattende og tekniske, og det er ikke alltid opplagt hvordan de skal anvendes i en konkret skadesituasjon.
Ved uenighet om dekning eller oppgjør kan det derfor være grunn til å be om en konkret og etterprøvbar begrunnelse fra selskapet.
Ikke vent med å avklare mulig ansvar og frister
I større bygnings- og forsikringssaker er det sjelden tilstrekkelig å spørre om skaden er dekket av egen forsikring. Ofte må man samtidig vurdere hvem som kan holdes ansvarlig, om det finnes et mulig direktekrav mot ansvarsforsikringen til en profesjonell aktør, hvilke frister som gjelder, og hvilken dokumentasjon som må sikres.
En tidlig og strukturert gjennomgang av saken kan derfor være avgjørende. Det kan bidra til at boligeieren unngår å forfølge feil spor, oversitte frister eller akseptere et oppgjør som ikke dekker det reelle tapet.
